Tenker på hvor viktig det er å bli sett og hørt som barn.Jeg har selv opplevd å ikke bli det.Det begynte da jeg var åtte år.Vi fikk titt og ofte besøk av en herremann som skulle være en god venn av familien.Han hadde bestandig med seg flotte gaver til meg.Siden jeg hadde køyeseng på rommet,så måtte jo han ligge der.Jeg skjønte fort at den tafsingen han drev med var forferdelig galt.Fortalte hendelsen til mamma og stefaren min.Men fikk beskjed om å slutte å «tøve».For denne herremannen var bare god og snill.Jeg kjente sårhet,mamma trodde ikke på meg.Når man som barn opplever å ikke bli hørt,så slutter man å fortelle det mann opplever🤔